Zen og kvantefysikk. - Overraskende sammenhenger mellom vitenskap og østlig filosofi. #889680

Møtet mellom zenfilosofi og kvantefysikk er ikke bare et kuriøst møte mellom øst og vest, mellom åndelighet og vitenskap. I stedet er det en mulighet for en dyptgripende dialog mellom to verdensbilder som, selv om de er født i radikalt forskjellige kontekster, har kommet til å stille de samme grunnleggende spørsmålene om virkelighet, persepsjon og bevissthet på hver sin måte.
Zen-munken vandrer i hagene i Kyoto. Fysikeren vandrer rastløs rundt i laboratoriene i Genève. Begge søker svar, begge omfavner mysterier. Mester Eihei Dōgen skriver på 1200-tallet i sin "Shōbōgenzō" at "Veien er grunnleggende fullkommen og gjennomtrenger helheten. Men hvem erkjenner den?" Noen århundrer senere sier Niels Bohr, en av kvantefysikkens opphavsmenn: "Den som ikke blir overrasket over kvanteteorien, har ikke virkelig forstått den." I disse to setningene kommer det frem en identisk oppfordring: Virkeligheten er aldri det den ser ut til ved første øyekast. Skinnet bedrar, sannheten skjuler seg under sedvanens slør.
Zen-filosofien dyrker paradoksets kunst. Dens kōan bryter ned vanlig logikk og åpner for glimt av stillhet. Kvantefysikken snakker eksperimentenes språk, som strider mot sunn fornuft. I 1927, i Solvay, , utfordrer Einstein Bohr: "Gud spiller ikke terning med universet." Men virkeligheten svarer med partiklenes uforutsigbarhet, med mysteriet om observatøren som endrer den observerte verden. Laboratorier blir til templer, meditasjon ligner en reise inn i det usynlige.
Det er en tynn tråd som binder zenklosteret og det vitenskapelige laboratoriet sammen, på tvers av århundrer og kulturer. Begge hyller usikkerhet. Begge stiller spørsmål ved dogmer. Zen inviterer til å slippe ordene og oppleve. Kvantefysikken avslører kategorienes rigiditet og viser at atomet, tiden og til og med rommet ikke er absolutte størrelser, men at de er foranderlige og relasjonelle.
Heisenberg, usikkerhetsprinsippets far, fant trøst i orientalsk lesning. Schrödinger leste de indiske upanishadene og mediterte over enhetsbegrepet. Fysikeren Fritjof Capra, som på 1970-tallet reiste mellom India og Amerika, skrev "The Tao of Physics", og forteller om en kosmisk dans som omfavner partikler og mediterende, vitenskapsmenn og munker.
I dag er dialogen ikke begrenset til bøker. Zen-templene i Vesten er vertskap for forskere på retreat. Grenselaboratorier inviterer filosofer og meditatorer. I Genève, ved CERN, flettes spørsmål om universets opprinnelse sammen med dilemmaer som minner om zen-meditasjon: Hvem observerer, hvem blir observert?
Dette er historien om en stille, men kraftfull dialog. Det er historien om menn og kvinner som våget å tenke det usynlige, stille spørsmål ved det absolutte og ønske usikkerheten velkommen. Zenfilosofi og kvantefysikk er, hver på sin måte, to nøkler til å åpne den samme døren. Bak denne terskelen er tomheten ikke fravær, men uendelig potensial. Virkeligheten er ikke én, men mangfoldig. Forbløffelsen blir til metode, og enkelheten åpenbarer seg som den vanskeligste av alle prestasjoner.