Fra Spinoza til kvantebevissthet. - «Deus sive Natura». Spinozas tenkning som forløper for den nåværende enhetlige visjonen av kosmos. Moderne panpsykisme. #951100

I århundrer har menneskeheten undret seg over bevissthetens mysterium og forholdet mellom sinn og materie. Noen har søkt svar i religionens dyp, andre i filosofiens abstraksjoner, og andre igjen i vitenskapens stadig mer raffinerte verktøy. Men det er en idé som går gjennom tidene og synes å dukke opp med jevne mellomrom med fornyet kraft: muligheten for at bevisstheten, eller i det minste en primitiv form for erfaring, er en grunnleggende og allestedsnærværende egenskap ved universet. Denne urideen dukker kraftig opp igjen i debatten som for tiden involverer nevrovitenskap og bevissthetsfilosofer. Denne debatten, som oppsto i kjølvannet av den nye kvantefysikken, har utviklet seg med en kraft som også har vakt interesse hos allmennheten.
Spinozas begrep «Deus sive Natura» representerer en av de kraftigste og mest radikale formuleringene av denne visjonen: alt som eksisterer er uttrykk for en eneste guddommelig-naturlig substans, og det vi kaller «ånd» eller «bevissthet» er ikke en sjelden tilfeldighet, men selve veven av væren. I dette perspektivet er stjernehimmelen, en celleslag, bevegelsen til subatomære partikler og en dikterens intuisjon ikke separate fenomener, men manifestasjoner av et vitalt og bevisst kontinuum.
Denne boken tar oss med på en reise fra arkaisk tenkning til moderne vitenskapelig debatt, gjennom tankene til antikke filosofer, middelalderske mystikere, moderne idealister og teoretikere innen kvantemekanikken. Målet er å revurdere Spinozas tenkning   utover  den historiske dimensjonen, og å sette i gang en refleksjon  over dens implikasjoner for kunnskapens fremtid. Denne utforskningen vil ikke begrense seg til å beskrive, men vil forsøke å skape en dialog mellom ulike tradisjoner og disipliner: filosofi, fysikk, nevrovitenskap og etikk.
Spørsmålet som følger fortellingen  er enkelt og samtidig svimlende: hva om bevisstheten ikke var et sent produkt av evolusjonen, men en opprinnelig egenskap ved virkeligheten selv? Hvis dette var sant, ville hvert fragment av universet – fra stein til tanke – delta i den samme, mystiske bevisstheten. En bevissthet som forener oss ikke bare med andre mennesker, men med hele kosmos.
I løpet av kapitlene illustrerer boken hvordan denne ideen ble til, forandret seg, ble kritisert og fremdeles blir  gjenopptatt av forskere og filosofer. Det handler ikke om å analysere et dogme, men om å åpne et rom for refleksjon som kan overvinne barrierer mellom fagområder og verdenssyn. For å forstå bevisstheten må vi kanskje tenke nytt om hele virkelighetens struktur – og kanskje, i siste instans, tenke nytt om oss selv.