Entanglement og synkronisitet. Andre utgave, sterkt utvidet. - Carl Jungs synkronisitet og de overraskende egenskapene til kvantefysikken. Psyke og materie møtes #927307

Forestill deg to partikler, adskilt av kilometer, til og med lysår, som er i stand til å påvirke hverandre øyeblikkelig, som om en merkelig usynlig tråd binder dem sammen gjennom tomrommet. Albert Einstein definerte denne egenskapen ved universet med en snev av skepsis som «spektral handling på avstand». Det var i 1935, og selv de mest visjonære fysikerne forsto at ideen om entanglement trosset all sunn fornuft. Men det var ikke en fantasifull oppfinnelse. Tvert imot var det en direkte konsekvens av kvanteteorien, et område av fysikken som hadde oppstått noen tiår tidligere blant de opplyste forskerne i Europa på begynnelsen av 1900-tallet.
Entanglement er sentralt i et av de største mysteriene i moderne fysikk. Likevel minner det om et annet, langt eldre, men like provoserende begrep: Carl Gustav Jungs synkronisitet. Jung, psykiater og grunnlegger av analytisk psykologi, beskrev synkronisitet som en «meningsfull tilfeldighet», en ikke-kausal sammenheng mellom forskjellige hendelser som synes å resonere i en slags hemmelig harmoni. Kan vi kanskje våge å se kvanteentanglement som et overraskende vitenskapelig ekko av Jungs intuisjoner?
Denne boken beveger seg mellom vitenskap og filosofi, mellom empiriske data og overraskende intuisjoner. Den byr på refleksjoner som strekker seg utover det håndgripelige, mot fascinerende og ennå uutforskede områder. Forfatteren inviterer leseren til å gjøre det som store sinn alltid har vært i stand til: å observere det uvanlige i det vanlige for å få et glimt av det ekstraordinære.
I dag, mens laboratoriene gir oss matematiske bevis på utrolige underverk, driver vår menneskelige instinkt oss til å spørre oss selv om det finnes noe mer. Kanskje, som den store fysikeren David Bohm mistenkte, finnes det en implisitt orden i universet som vi ennå ikke fullt ut forstår. Bohm antydet at ikke-lokalitet, et grunnleggende prinsipp i kvantefysikken, kunne være en nøkkel til å tolke forbindelsen mellom sinnet og kosmos på en ny måte.
Når man snakker om kvanteforviklinger, kommer man nesten uunngåelig inn på metafysikkens område. Noen forskere (eller kanskje det er mer passende å si «noen opplyste sinn») har sett i kvantefeltene en grunnlag for å forklare ekstrasensoriske opplevelser. Det er selvfølgelig en glatt grense, men ikke uten sin sjarm.
Det er ikke tilfeldig at det i mange mystiske tradisjoner, fra Østen til Vesten, finnes henvisninger til energifelter som forbinder alle ting. Tenk på begrepene «prana» i indisk filosofi eller «qi» i kinesisk filosofi. Kvantefysikken synes på en måte å antyde at slike ideer ikke bare er moralsk poetikk, men fragmenter av en fysisk sannhet som ennå ikke er dechiffrert.
I en tid hvor teknologisk desillusjon synes å dominere og ingenting lenger forundrer oss, minner et tema som entanglement oss om at mysteriet ikke er utslettet. Mysteriet er bare flyttet videre: det har gått fra myter og legender til laboratorieeksperimenter. Kanskje fordi, som kvanteentanglement antyder, det ikke lenger er et «her» og et «der», et «før» og et «etter». Kanskje alt henger sammen. Og i denne sammenhengen kan vi kanskje gjenfinne den undringen vi hadde mistet.