Ukraina er bare begynnelsen - Den nye verdensordenen etter flukten fra Afghanistan. Ukraina, Taiwan ... og etter? #609170

Ved midnatt 30. august 2021 forlot den siste evakueringsflyvningen med det amerikanske militæret Kabul. Dermed avsluttes den lengste krigen i USA, som varte i 20 år. Som skjedde i Saigons uhyggelige fall i 1975, forsvant to tiår av den amerikanske militære tilstedeværelsen i Afghanistan i løpet av få dager. President Biden, som tydeligvis ikke kjenner noen skam, sa i en tale til nasjonen at evakueringen var "en ekstraordinær suksess", og spesifiserer at den forhastede uordnede flukten som endte 31. august tjente "til å redde amerikanske liv." Men han har glemt livene til hundrevis, kanskje tusenvis av afghanere som hadde samarbeidet med vestlige styrker.
Med Taliban som tar kontroll over hele Afghanistan, er omfattende represalier og hard undertrykkelse av kvinner og jenter en sikkerhet, og det samme er massive flyktningflukter.
Taliban gleder seg. De aksepterte nyhetene ved å avfyre ​​utbrudd med maskingevær. Det sa Talibans talsmann Zabihullah Mujahid på en pressekonferanse. "Det islamske emiratet er en fri og suveren nasjon. Nederlaget til USA representerer en stor lærdom for alle andre inntrengere og for våre fremtidige generasjoner, så vel som for hele verden."
Faktisk har svakheten, nesten feigheten til de som ble ansett som verdens voktere, ikke unnsluppet de andre internasjonale maktene, som lenge har ønsket å undergrave USAs og NATOs dominans på planeten. Russland og Kina var absolutt blant de første som gledet seg.
Russlands president Vladimir Putin, involvert i en krise tilsynelatende knyttet til Ukrainas mulige tilslutning til NATO, fløy til Beijing for å møte sin kinesiske kollega Xi Jinping.
4. februar 2022 deltok Putin i åpningsseremonien til vinter-OL. Men hva skulle han gjøre der, gitt at Russland ble ekskludert fra disse spillene? Hensikten var tydeligvis å møte Kinas president Xi. De to vil garantert ha skålt for det mest tragisk gale trekk Biden kunne gjøre.
Etter møtet snakket Putin om «enestående forhold», og Xi la til: «Vi jobber for å oppnå ekte multilateralisme».
Møtet produserte faktisk en lang uttalelse på 99 avsnitt om felles standpunkter i en rekke globale spørsmål. De to underskriverne ønsket å demonstrere at avtalen mellom Beijing og Moskva «ikke har noen grenser» og «ikke kjenner noen forbudte områder».
Avtalen kan med andre ord utvides ytterligere også på det militære og teknologiske området, hvor de to regjeringene har samarbeidet intensivt i noen år, samt i sine respektive mål om territoriell ekspansjon.
Avtalen berører spesielt et avgjørende punkt: Taiwan-spørsmålet. Russland gjentar at de anser Taiwan for å være en «umistelig del» av Kina og er motstandere av øyas uavhengighet. Det ukrainske spørsmålet er ikke nevnt, sannsynligvis for ikke å forplikte Kina til en pågående konflikt, men den stilltiende «gentlemen's agreement» er tydelig.
Kommentarer som "Hvis den ukrainske krisen smitter over i en krig, vil dette åpne opp for en historisk mulighet for Kina til å løse spillet med Taiwan" dukket opp på kinesiskspråklige sosiale medier. Disse meldingene er ikke sensurert, et tegn på at de ønsker å bli sirkulert.
Så Ukraina, deretter Taiwan. Denne boken reiser spørsmålet om hva de neste målene vil være.