Kvantefysikk. Det vitenskapsmenn ikke sier - Implikasjonene av en teori som genererer utrolige perspektiver, i stand til å endre verdensbildet #876240

Kvantefysikk er uten tvil en av vår tids mest fascinerende og kontroversielle disipliner. Selv om mange har hørt om den, er det få som virkelig forstår hvor revolusjonerende den er. Det er én side ved kvantefysikken som sjelden blir diskutert, en side som mange forskere med et materialistisk verdensbilde foretrekker å ignorere eller bagatellisere: dens metafysiske implikasjoner.
Men hva er egentlig metafysikk? Dette begrepet, som ofte forbindes med noe esoterisk, har faktisk solide røtter i vestlig filosofi. For Aristoteles betydde "metafysikk" studiet av væren som sådan, jakten på virkelighetens ytterste årsaker. Det dreier seg altså ikke om abstrakte spekulasjoner, men om grunnleggende spørsmål: Hva er verden? Hva vil det si å "eksistere"?
I dag tvinger kvantefysikken oss til å se på disse spørsmålene i en ny og forbløffende kontekst.
Kvantefysikken har gjort en overraskende oppdagelse: Når vi observerer verden på subatomært nivå, oppfører den seg ikke slik vi skulle forvente. Subatomære partikler - elektroner, fotoner og andre fundamentale enheter - ser ut til å leve i en uforutsigbar dans, der usikkerhet og sannsynlighet regjerer. Kvanteteoriens sentrale ligning, Schrödinger-ligningen, beskriver denne dansen som en bølge av sannsynlighet.  Partikler, som vi forestiller oss som faste legemer, er i virkeligheten ikke det. Hver partikkel har "sannsynligheten" for å eksistere, eller rettere sagt, kan potensielt befinne seg i et uendelig antall "overlagrede" tilstander, men ikke i en bestemt tilstand. Når endrer denne situasjonen seg?
Sannsynlighetsbølger ser ut til å "kollapse" i en virkelighet som bare er definert når de blir observert. Det som skjer i kvanteverdenen, er med andre ord avhengig av at en observatør griper inn. Partikkelen blir til et legeme først som følge av en observasjon. Max Planck, en av kvantefysikkens fedre, innså dette helt fra begynnelsen. I 1931 erklærte han
"Jeg ser på bevisstheten som grunnleggende. Jeg anser materien som avledet av bevisstheten."
Et symbolsk eksperiment i kvantefysikken er dobbeltspalteeksperimentet. Forestill deg at du skyter partikler - for eksempel elektroner - mot en skjerm med to spalter. Hvis du ikke observerer hva som skjer, danner partiklene et interferensmønster, det vil si at de oppfører seg som overlagrede bølger. Men hvis du observerer hvilken spalte hver partikkel passerer gjennom, endrer mønsteret seg: Partiklene oppfører seg som faste objekter og ikke lenger som bølger.
Dette eksperimentet, som først ble utført av Thomas Young på 1800-tallet og deretter tolket på nytt i en kvanteteknisk nøkkel, etterlater en målløs. Hvordan kan en observasjon endre oppførselen til en partikkel?
At den vitenskapelige materialismen hevder at observatøren spiller en rolle i virkeligheten, er ikke bare kjettersk, det er også en trussel mot alle dens vissheter.  Den materialistiske vitenskapen ser nemlig universet som noe separat, "der ute", uavhengig av enhver interaksjon med levende vesener. Tanken om at observatøren er en integrert del av kvanteprosessen, åpner for dypt metafysiske refleksjoner: Hvilken rolle spiller bevisstheten i universet? Dette bringer bevisstheten - tilstedeværelsen av en bevisst observatør - tilbake til fenomenets kjerne.
En annen spennende implikasjon av kvantefysikken er hypotesen om "mange verdener". Ifølge denne teorien, som ble lansert av Hugh Everett i 1957, "deler universet seg" i parallelle universer hver gang en kvantehendelse inntreffer. På denne måten blir alle muligheter realisert, men i forskjellige verdener.
Hvis denne teorien var riktig - og den er fortsatt gjenstand for intens debatt - ville det bety at det finnes uendelig mange parallelle universer, og i hvert av dem følger livene våre ulike veier. Dette introduserer en ny dimensjon i metafysikken: Hva er da vår identitet? Hvis det finnes utallige versjoner av oss selv, hva er da vår sanne natur?
Ikke alle forskere er klare til å akseptere kvantefysikkens metafysiske implikasjoner. Mange foretrekker å fokusere på de praktiske aspektene, som for eksempel teknologiske anvendelser. Denne tilnærmingen er forståelig, men den setter de eksistensielle spørsmålene i skyggen.
Dessverre tenderer vitenskapen i dag fortsatt mot et materialistisk syn. Men folk som David Bohm - en av 1900-tallets største fysikere - utfordret dette synet. Bohm mente at kvantemekanikken antydet et holistisk, sammenkoblet univers der alt henger sammen med alt.
Kanskje vil vi en dag innse at vitenskap og metafysikk ikke er rivaler, men to sider av samme sak. Den virkeligheten vi ser, er ikke verden slik den er, men slik vi oppfatter den.
Kvantefysikken gir oss tross alt ikke bare en ny vitenskap. Den gir oss et nytt syn på verden og kanskje også på oss selv.